DIGITAL INNFØDT ELLER IMMIGRANT? Hva er forskjellen ?

 

Lyset glimter gjennom gardinene og treffer arket, jeg lar pennen gli over arket og fører mine tanker ned på papiret… på papiret? Hvorfor skriver jeg på papir, og med penn? Trenger jeg det ? Eller foretrekker jeg det? For hundre år siden var det egentlig ikke noe valg – den digitale hverdagen hadde ikke våknet ennå, og vi hadde begrenset med teknologiske hjelpemidler. Men i dag har vi valget, mellom papir og datamaskin – og jeg tror jeg bytter over til datamaskin. Det går faktisk litt raskere å skrive da. Alt går litt raskere og enklere nå for tiden. Vi kan booke frisørtime på nettet, sjekke mailen vår på mobiltelefonen og følge med på hjerterytmen vår med armbåndsuret vårt. Vi trenger ikke kartbok lenger, da vi har gps i bilen eller googlemaps på telefonen. Utviklingen de siste hundre årene har vært utrolig! Vi har gått fra å skrive for hånd til den gammeldags skrivemaskinen, til datamaskin, videre til nettbrett og det er nok ikke lenge til vi kan diktere hva vi skal skrive via mikrofon. Mulighetene er endeløse og fremtiden ligger for våre føtter!

 

INNFØDT VS IMMIGRANT?

Men ikke alle er like klare til å gripe denne fremtiden. Vi har alle muligheten, med forebehold om at vi ønsker å bruke de digitale mulighetene og at vi har kompetansen til å bruke disse digitale mulighetene. Men det er ikke alle som har den riktige kompetansen. Vår kompetanse varierer nemlig ut ifra våre erfaringer med den digitale verden og her kan vi skille mellom digitalt innfødte og digitale immigranter. Digitale innfødte har vokst opp i den digitale verden, og har brukt digitale hjelpemidler så lenge de kan huske. Mobiltelefonen tas i bruk fra man er liten, og de fleste småunger kan bruke ulike apper på foreldrenes telefoner. Man tar bilder med telefonen og sender til venner og familie, redigerer dem og laster opp på nettet. Alt ved hjelp av noen tastetrykk, veldig enkelt dersom man vet hvilke tastetrykk man skal ta. Digitale immigranter har ikke vokst opp med kunnskapen om alle disse digitale hjelpemidlene, men fått kunnskapen kastet etter seg etter hvert som teknologien har utviklet seg. Spørsmålet er om man har klart å oppdatere seg på all den nye informasjonen raskt nok eller om informasjonen overvelder de digitale immigrantene?

 

TIDLIGERE ERFARINGER?

For mye ny informasjon kan paralysere forbrukeren og låse dem i frykt av å gjøre noe feil.  En av forskjellene mellom en digital innfødt og en digital immigrant er at den innfødte ikke har noen andre erfaringer eller har benyttet seg av andre metoder fra før av. Den nye teknologien blir naturlig å bruke for de innfødte. De har eksempelvis ikke brukt en skrivemaskin før de startet å bruke datamaskinen, eller vært nødt til å ringe ett sentralbord for å bli satt over til andre telefoner. De er vokst opp med og i den teknologien vi bruker i dag og har ingen andre erfaringer som kan forvirre dem eller skremme dem ved bruk av ny teknologi. Digitale immigranter, på den andre siden,  har enten ingen erfaringer med teknologiens forløper, eksempelvis internett som ikke hadde noe forløper for vanlige mennesker, eller er for vant til å bruke teknologiens forløper til å være komfortable med den nye teknologien. De stagnerer i gamle baner og henger seg opp i gamle måter å gjøre ting på. I disse tilfellene kan frykten paralysere forbrukerne og holde dem igjen i gamle vaner.

 

Ett ypperlig eksempel på dette er min mor og hennes kamp mot nettbanken. Når jeg ble myndig var det naturlig å få nettbank og kunne ha kontroll over regninger, kort og kontoer på ett sted. Men jeg hadde jo ikke noe kjennskap til den gamle måten å gjøre dette på, så det fantes ingen alternativer for meg utenom nettbanken.  Min mor, derimot, var vant til å sende inn en giro til banken for hver regning hun betalte. Tanken på å bruke en kodebrikke for å logge inn på en nettside for å betale regninger var absurd for henne, for ikke å snakke om alt som kunne gå galt når man brukte en nettside til dette. Selv når bankene begynte å kreve ekstra gebyr for å ta imot brevgiro var hun fast bestemt på å fortsette med giroene sine. Men noe endret seg i år.

 

La meg forklare litt nærmere:

Min mor (63) kjøpte sin første mobiltelefon på slutten av 90tallet, en Nokia uten noen ekstra finesser. Hun skulle jo bare ringe med den. Denne telefonen holdt til den døde en gang på 2000tallet, og da kjøpte hun en ny, også da en Nokia, men denne gangen med flipfunksjon. Siden den gangen har jeg gått igjennom en del smarttelefoner, og byttet modell en gang annethvert år. Mor, på den andre siden, har holdt seg til den trofaste Nokiaen. Hun skulle jo bare ringe med den og har aldri vært interessert i noe av den nye teknologien som er kommet de siste tiårene. Men plutselig i fjor kom teknologibasillen til henne også, da skulle hun ha nøyaktig samme modell som meg; en Samsung S5. En telefon som man kan ringe med, sende meldinger, gå på nettet eller bruke en av hundre apper for å se bilder, bruke nettbanken eller spille spill. Hun er så stolt fordi hun har en slik telefon og muligheten til å gjøre alle disse tingene. Problemet er bare at hun fremdeles bare bruker den til å ringe eller sende meldinger. Selv kameraet er litt  for vanskelig å bruke på telefonen, men som digital immigrant har hun i hvert fall tatt første skrittet og prøver å lære seg funksjonene på telefonen, for ikke å snakke om nettbrettet og den nye stasjonære pcen hun har kjøpt seg. Hun virker litt mer komfortable med den nye datamaskinen.  Datamaskin har hun jo brukt i jobbsammenheng i mange år (selv om det generelt betyr å logge på pcen og åpne ett program hvor man logger aktiviteter)  Denne lille interaksjonen med datamaskiner på jobb gjør at terskelen for å kunne bruke sin nye datamaskin hjemme er derfor mye lavere enn terskelen for å bruke alle funksjonene på den nye telefonen, som fremdeles er litt ukjent for henne.  Etter ett år med surfing rundt på nettet og til og med anskaffelsen av en facebook-konto, kommer hun tuslende til meg og ber om hjelp for å lære seg å bruke nettbanken. Jeg falt jo nesten av stolen i sjokk!  Men etter litt klaging og syting i starten, klarer hun nå å bruke basisfunksjonene i nettbanken og er jo bare så kry!  Så hvem vet… kanskje om to år hun ber meg laste ned nettbank til mobilen hennes også ?

 

KUNNSKAP OG KOMFORTABILITET

Min mor låste seg fast i gamle vaner og lot seg påvirke av tidligere erfaringer. Men skillet mellom digital innfødt og immigrant er ikke bare hva man er vant til fra tidligere, det er også hvor mye kunnskap man har om den nye teknologien og hvor komfortabel man er med denne teknologien. Innfødte kan alt det grunnleggende om den teknologien de bruker, og i de fleste tilfellene kan de også mye mer enn det de behøver. Dette medfører at de er komfortable med å bruke smarttelefoner, datamaskiner, spillmaskiner, smartklokker og lignende, for ikke så snakke om de hundreviser av apper vi har tilgjengelig. De vet alle snarveiene og tastetrykkene man må igjennom for å finne det de trenger, Jo mer man kan, jo mer bruker man de nye teknologiske dingsebomsene! En innfødt forstår hvordan Facebook og Instagram fungerer, og er derfor ikke redd for å bruke dem. Hvorfor skulle de? Disse sosiale plattformene er en naturlig del av hverdagen vår nå til dags og barn vokser opp med å se foreldrene sine sitte på datamaskinen og kommunisere over fjesboka, eller legge ut bilder. De lærer seg forskjellen mellom å sende private meldinger og å skrive på veggen til andre. De skjønner betydningen av å tagge noen og hvilke konsekvenser som kan komme av å bruke disse plattformene. Immigranter, som aldri har sett noen bruke facebook eller lignende har ikke nok kunnskap om hvordan de kan bruke plattformene på riktig måte og holder seg dermed unna i fare for å gjøre ”feil”. De er rett og slett ikke komfortable med sin egen evne til å bruke digital teknologi. Noe så enkelt som en tvkontroll kan bli ett problem for digitale immigranter; før var det jo bare å skru av og på TV, eventuelt skru opp og ned lyden. Nå skal man jo ha tre kontroller til tre forskjellige bokser under tven og gud forby at du trykker på feil knapp, for da kommer du aldri tilbake til programmet du så på. Dette er ett gjentakende problem for svigermor, og hun ringer en gang i uken for å få hjelp. Hun kan det egentlig, men hun er så redd for å gjøre feil. Men alle kan lære, hvis de vil og hvis de har interessen for å lære og ressursene til å lære.

 

HJELP FRA N-GENERASJONEN

Når man lever i de innfødtes verden kan man lene seg på andre medlemmer av den digitale generasjonen, n-generasjonen som Don Tapscott (1999) kaller dem. Det man ikke kan selv ennå, kan man alltids spørre noen andre om, gjerne i det sosiale nettverket de har etablert gjennom Facebook, forumgrupper, gaminggrupper og andre sosiale nettverksgrupper. Hvis eksempelvis Snapchat legger til en ny feature, og jeg ikke forstår hvordan jeg bruker den; så kan jeg alltid spørre noen i min vennekrets og de vil gladelig hjelpe meg. Jeg står aldri alene, all hjelp er bare ett tastetrykk unna. Eksempelvis når jeg nå fikk beskjed om å lage en blogg, tenkte jeg ”herregud, dette har jeg ikke gjort før”. Men ti minutter senere fikk jeg en rask forklaring fra en i mitt sosiale nettverk og voilá: bloggen var skapt. Jeg er fremdeles litt skeptisk, da dette er nytt for meg, men jeg hadde noen å lene meg på, noen som kunne hjelpe meg. Dersom man, på den andre siden, er digital immigrant, er også sannsynligheten høy for at man ikke har samme nettverket og da heller ingen til å hjelpe seg dersom man ikke forstår datamaskinen, emailsystemet eller lignende.

 

Det blir ett slags paradoks; hvis man først sitter fast i immigrantenes verden så er det vanskelig å komme seg ut derfra. Svigermor og tvkontrollen er ett ypperlig eksempel på det; hun spør når hun trenger hjelp, men er allikevel ikke kompetent nok til å klare seg på egen hånd. Hun vil til evig tid være en immigrant i den digitale verden, og uansett hvor mange teknologiske nyskapninger hun i fremtiden vil kunne oppleve fra starten av og kunne vært komfortable med, så vil hun nok aldri klare seg selv. Det er for mye nytt på en gang, hun vil ikke klare å lære seg noe før hun blir bombardert med noe annet nytt, og ender i en spiral nedover hvor man ikke kommer seg ut. Det vil aldri bli like naturlig for henne å bruke tvkontrollen, som det blir for en digital innfødt som har brukt den siden barnehagen.

 

LYKKELIG UANSETT?

En digital innfødt har kanskje mer innsikt i den digitale verden med sin kunnskap og lyst til å bruke alle teknologiske vidundernyheter enn en stakkars digital immigrant… Men selv om immigranten muligens ikke har lært seg å legge til filter på instagrambildene, eller om de i det hele tatt kan ta bilde med telefonen, så betyr ikke det nødvendigvis at de er noe mindre lykkelig enn oss andre. De føler seg kanskje mer usikre i møtet med verden, men de vet at de har tid til å drikke kaffe og stirre ut over solnedgangen – istedenfor for stresse med å spille wordfeud på mobilen mens Netflix spiller i bakgrunnen. Lykken bestemmer man jo selv, uansett om man skriver på papir eller med Word.

 

 

Dette blogginnlegget er skrevet i forbindelse med Digital Markedsføring, og litteraturlisten består av

Krokan, Arne. Den digitale økonomien. Cappelen Damm. 2010.

http://www.krokan.com/arne/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/

( 10.11.15 kl 2030)

 

 

Advertisements

Published by

marteaashagen

Student ved NKS - Denne bloggen er en del av faget Digital markedsføring.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s